Kobber på Lygten

Til tross for den blandede bebyggelsen har Lygten alltid vært en pen gate, for den er omkranset av store trær. Og selv om almedød og tøffe levevilkår har ført til at det nå er færre av dem, og det bak stasjonen har kommet et tungsindig butikksenter på toppen av en allerede broket bebyggelse, er gaten stadig vekk en behagelig trafikkforbindelse mellom Nørrebrogade og Tagensvej.
I det nordøstre hjørnet, like før varmeverket, passerer Lygten en arkitektonisk perle: tre vidt forskjellige bygninger som utgjør en stilfull helhet gjennom slektskap i materiale og elegante variasjoner over den enkle kasseformen.
Det er fagforeningshus: Malernes Hus, Grafisk Forbundshus og Byggefagenes Hus.
Alle tre er tegnet av arkitektene Nils Andersen og Salli Besiakov, og de er bygd nesten samtidig: malernes i 1972, grafikernes i 1973 og byggfagenes i 1974.

Malernes Hus vakte en veldig oppsikt i begynnelsen. Dels på grunn av sin kubiske form med uthevede karnapper med tonede ruter, men særlig på grunn av materialvalget. Over grunnmuren er nemlig hele huset av kobber – og ikke bare kobber slik man er vant til å se det, som sammenfalsede flak, men kobber i profilplater!
Profilplater var for så vidt ikke noe nytt, men bortsett fra de gammeldagse bølgeblikkplatene var de som oftest i overflatebehandlet stål. Å se dem utført i kobber – og i et slikt omfang – var man slett ikke vant til i København.
De to arkitektene hadde brukt profilplater av kobber før, første gang allerede i 1962, på Aalborg Seminarium, men da bare til brystninger og gesimsbord. Men i 1965 introduserte de profilplater som hovedmateriale på Bankernes og Sparekassernes Hus i Kolding – et hus kolleger gjerne oppsøkte når de var på de kanter.

Da de året etter at malerhuset var ferdig, skulle sette opp de grafiske fagenes bygning, var det meningen at også den skulle ha kobberkledning, men da hadde prisen på kobber steget voldsomt på grunn av krig i mineområdene, så de ble nødt til å velge noe annet. Valget falt på eloksert aluminium i noe som ligner på den brune fargen kobberet kan ha i en lang periode.

Enda et år senere skulle Byggefagenes Hus reises, og også her var tanken at man skulle kle betongbygningen med kobberplater. Men da det i tillegg til rør-, blikk- og trefagfolk skulle bo murere i huset, og man ønsket å vise "fagenes kraft" (på Malernes Hus er det knapt et penselstrøk å se), endte det med at husets ytre ble murt med rød stein, som grafikernes trappetårn, og det var det da heller ikke noe galt i, for huset er det laveste av de tre, og det var planlagt å bygge på en etasje til, som skulle være kledd i kobber.

Den planen ble det aldri noe av, for trefagfolkene flyttet, så da var det plass nok likevel. Det var det imidlertid ikke hos grafikerne, som dermed fikk satt opp en fjerde bygning på baksiden – før de omorganiserte seg og flyttet. Bygningen er nå overtatt av Københavns Tekniske Skole.

Tiden forandrer alt. Plutselig, ca. 28 år etter at det ble oppført, ble Byggefagenes Hus omgitt av stillaser og pakket inn i plastikk. Og gjennom en flenge i innpakningen kunne man se at det skinte der innenfor – i kobber!

Hva var nå dette? Jo, opp gjennom tiden hadde det sivet så mye vann inn bak murskallet at jernbjelkene over vinduene nesten var rustet bort. Og siden den isoleringen man nøyde seg med i 1974, langt fra var så tykk som den som brukes i dag, bestemte man seg – drastisk nok – for å fjerne hele murverket og omgi bygningen med en isolert kobberkledd stålkonstruksjon.

Nå når Malernes Hus er begynt å bli grønt, og grafikernes aluminium ser ut som den hele tiden har gjort, funkler og skinner Byggefagenes Hus fornøyd mellom de gjenværende trærne.

Utformingen av dekket er tegnet av arkitekt MAA John Holmer. Detaljprosjekteringen er det ingeniørfirmaet Okholm Aps. som har stått for, og kobberarbeidet er utført av firmaet John A. Hansen A/S.

Dekket er laget slik at husets søyledeling er markert og brystninger og overlukning er kledd med kassetter som er